Jens Bjørneboe in memoriam.
Det er en sommernatt engang i tiden
for fire tusen sommernetter siden …
Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill
slår plutselig alarm i hodeputen:
et gutteværelsevindu klirrer til
av sten mot ruten.
Og det er ingenting man heller vil
enn å bli vekket litt i sommernatten,
for vel er klokken 12 – men jeg er 18.
Og attenåringen er lutter øre
for sten mot rutene i måneskinn.
En stemme: ”Det er Vallen. Slipp meg inn!
Jeg fant et dikt ikveld som du må høre.”
Så går i natten til det gryr av dag
et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag:
”Den uforbederlige” – lest av ham
som fant ikveld sitt eget livsprogram.
Det er som om det skulle hendt igår;
men ruten klirret gjennom førti år,
og alltid var det Vallen som kom inn
med siste funn av dikt i måneskinn.
Mitt gutteværelsevindu er det samme.
Der står en sommernatt i glass og ramme
som før – og ingen tid er gått imens.
En rute klirrer! Det må være Jens.
Å, uforbederlige natteånd:
det kunne ligne deg å komme sånn!
Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre.
Fant du et dikt inatt som jeg må høre?
---
Jeg elsker dette diktet. Jeg elsker alle dikt av André Bjerke, riktignok, men dette har en ekstra plass i hjertet mitt. For det første er jeg atten selv, og jeg leste det første gang på våren - som attenåring. Dessuten har jeg selv en kusine jeg føler at jeg kan snakke med om alt, og det setter jeg umåtelig stor pris på.
lørdag 10. oktober 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)